Innhold
O2 sensorer, også kalt lambda sensorer eller oksygen sensorer, måler andelen oksygen i kjøretøyets eksos. Sensorene ble først installert i kjøretøy på 1970-tallet, da Miljøvernforbundet ble introdusert. Deretter begynte bilprodusentene å installere to sett sensorer: en før katalysatoren, og en etter. Fysisk er det ingen forskjell mellom O2-sensorer foran og bak. De fungerer på samme måte, men de tar et annet syn på ting.
Slik fungerer en O2-sensor
Det første trinnet i oppfinnelsen av O2-sensoren skjedde i Tyskland i 1899, da Walter Nernst tenkte Nernst-cellen. Ved temperaturer over 620 grader Fahrenheit har den keramiske cellen vært i stand til å overføre oksygenioner fra gassen inne i cellen til utenfor gasser, og generere en elektrisk strøm i oksygenkonsentrasjonen til de to gassene. I 1976 tilpasset Bosch-selskapet Nernst-cellen til bruk i biler. Moderne O2-sensorer for kjøretøy fungerer etter de samme prinsippene som de originale Nernst-cellene gjorde. En zirconia-pære foret med platina letter overføringen av oksygen til temperaturen og temperaturen i luften, og temperaturen er større enn 600 grader Fahrenheit. De fleste O2-sensorer har et internt varmeelement, slik at de kan nå temperaturen på sensoren for oksygenfølerfunksjon.
Formålet med en front O2-sensor
Fremre O2-sensorer analyserer eksosen som kommer direkte fra motoren. Når O2-sensorer bare ble installert på ett sted, var de plassert i den posisjonen som gjorde dem til det som i dag ville blitt kalt O2-sensorer. De kommuniserer med motorstyremodulen, datamaskinen som kontrollerer blandingen av drivstoff og luft som går inn i motoren. Hvis blandingen er for rik, noe som betyr at den inneholder for mye drivstoff, reduserer datamaskinen drivstoffet i blandingen som går inn i motoren; Hvis eksosen er for mager, legger datamaskinen til drivstoff til blandingen. Datamaskinen prøver å opprettholde et ideelt forhold mellom luft og drivstoff for å redusere utslipp og forbedre drivstofføkonomien.
Formålet med en tilbake O2-sensor
Tilbake O2-sensorer er plassert etter den katalytiske omformeren, bortsett fra det som letter konvertering av miljøgifter til eksosen til ufarlige biprodukter. Disse sensorene overvåker effektiviteten til omformeren. Datamaskinen sammenligner eksosen som strømmer inn i omformeren med eksosen som kommer ut. Hvis effekten som omformeren har på eksosens sammensetning avtar, betyr det at omformeren slites ut. Datamaskinen kan overvåke nivået på omformeroperasjonen og driveren når omformeren må byttes ut.
